Vi snakker sammen på grønlandsk, men ikke nødvendigvis med grønlandske ord
Vi er en nordisk arbeidsplass, hvor medarbeiderne snakker dansk, norsk og grønlandsk som sine førstespråk, samtidig som alle kan ett eller flere språk i tillegg.
I høst startet to nye medarbeidere, begge er 3 språklige. Jeg vet av erfaring at det noen ganger kan være vanskelig for andre nordiske medborgere å forstå norsk. Jeg diskuterte derfor hvilket språk vi skulle bruke på arbeidsplassen for å ha et inkluderende arbeidsmiljø. Det var i denne samtalen ordene falt:
«Vi snakker sammen på grønlandsk, men ikke nødvendigvis med grønlandske ord» (Nina Paninnguaq Skydsbjerg Kristensen)
Plutselig var det ikke bare ordene vi snakker som vi diskuterte, men hvordan vi kommuniserer på flere plan.
Når jeg fortsatt var ganske så ny i Grønland, snakket jeg med Vivi Vold om hvor ille jeg syns det var at man i Grønland ikke kan ta sin utdanning på sitt morsmål. I mitt perspektiv er dette et minstekrav i et utdanningssystem som skal oppleves relevant for ungdommen; at man kan kommunisere og vise hvem man er og hva man kan på sitt morsmål.
Hun var ikke like opprørt som meg, og jeg forstod ikke hvorfor.
Hun sa:
«… man kan godt være en god lærer uten å kunne snakke det grønlandske språket…»
Samtalen ble avbrutt, og vi skulle begge hver til vårt, men jeg tenkte mye på det etterpå. Hva mente hun egentlig? Var det ikke avgjørende å kunne bruke det grønlandske språket i utdanningen? Jeg vet jo at hun syns det grønlandske språk er viktig. Hadde det noe med hennes forskning rundt verdsettelse av indigenous knowlegde å gjøre? Hun hadde blant annet flere ganger løftet fram det å kommunisere og utveksle kompetanse i stillhet og sier ofte at det grønlandske språket ikke utelukkende handler om ord eller setninger, men om alt det som er midt i mellom språket.
Og nå, nå dukket hennes ord opp igjen i mitt hode under samtalen med min kollega som prøvde å beskrive hva det ville si å snakke grønlandsk, uten nødvendigvis å bruke grønlandske ord. Kommunikasjon på grønlandsk handler om så mye mer enn å bruke de grønlandske ordene.
Jeg har lært noen ting om kommunikasjon på grønlandsk – men har fortsatt mye å lære. Det grønlandske språket er bygget opp helt annerledes enn de indo-europeiske språk som skandinavisk hører til. Det betyr foreks at setningene er bygget opp på en annen måte, hvor meningen i en setning, hovedordet, ofte er på slutten av setningen. Det er derfor både uhøflig og dumt å avbryte når noen prater. Du er ikke er sikker på hva de faktisk vil si før de har fullført setningen.
En annen ting er stemmevolum. Jeg leste et Facebookinnlegg hvor en grønlender med gode intensjoner mente at man faktisk burde forklare hvorfor man ble irritert over folk som snakket så høyt. Å snakke høyt er ikke er et uttrykk for trygghet, inngir ikke til tillit og troverdighet. Jeg har i en klassisk norsk oppvekst lært at man må «snakke høyt og tydelig». Man skal ikke mumle eller nøle når du skal si din mening. I norsk kultur har vi setningen «Den som tier samtykker». Hvis du er uenig, har du plikt til å høyt og tydelig si ifra. (Eller «si til» som man ville sagt på dansk) Hvis du ikke gjør det, så er du enig. Det er ikke nødvendigvis riktig eller blir oppfattet som høflig her i Grønland.
Jeg leste i en bok at man på grønlandsk ikke har så mange høflighetsfraser – men at det er viktig at man ser hverandre inn i øynene og anerkjenner hverandres tilstedeværelse ved å hilse – enten med ord, eller ansiktsmimikk. Man kan også gjennom ansiktsuttrykk uttrykke sin enighet eller uenighet, uten å sette ord på det, uten å si det høyt og tydelig og gjennom dette sette den andre i forlegenhet.
I det nordiske samarbeidet har vi lett for å blande begrepet skandinavisk og begrepet nordisk. Vi har et felles skandinavisk språk: dansk, svensk og norsk, som er veldig like språk. Men, vi har ikke et felles nordisk språk. Det er forskjeller mellom norsk, svensk og dansk, men i denne sammenhengen er jeg opptatt av at vi anerkjenner forskjellen av å ha skandinavisk som sitt første språk eller som sitt andrespråk.
Det at vi er forskjellige er et gode – det gir oss mulighet for å bringe mange perspektiver inn i diskusjonen. Vi trenger nye løsninger og mange ulike perspektiv for å kunne løse fremtidens utfordringer i Norden. Men, for at vi i det nordiske samarbeidet skal bli mer innovative, finne bedre løsninger og bli mer relevante for sivilbefolkningen, må vi kommunisere på en slik måte at alle perspektivene blir sett og anerkjent. Og, kanskje handler det om mer enn å oversette til de ulike språkene…
Hvilket arbeidsspråk skal vi så bruke på vårt nordiske kontor?
Tilbake til vår diskusjon om hvilket språk vi skal ha på kontoret. Jeg hadde tenkt at vi skulle bli enige om å holde møter på engelsk og uformell kommunikasjon på grønlandsk. Men, jeg skjønner at denne diskusjonen handler om mer enn hvilket språk vi snakker. Det handler også om hvem som snakker når, hvordan vi snakker til hverandre, hvordan vi lytter, hvordan jeg som leder gir plass til alle perspektiv. Og, bruken av flere språk inkluderer også kroppsspråk, volum og stillhet.
Skal vi som organisasjon få tilgang til alle perspektiv, så må arbeidspråket gi plass til det. Vi vil teste ut ulike måter og reflektere over hva som oppleves som best – hva som gir rom for flest mulige perspektiv slik at vi løser våre oppgaver bedre og samtidig medfører at vi alle føler oss inkludert og verdsatt på jobben hver dag.
Af Anne Mette Gangsøy.
#ArktiskeperspektiveriNorden
Andre indlæg i direktørens blog
Vi snakker sammen på grønlandsk, men ikke nødvendigvis med grønlandske ord
Vi er en nordisk arbeidsplass, hvor medarbeiderne snakker dansk, norsk og grønlandsk som sine førstespråk, samtidig som alle kan ett eller flere språk i tillegg. I høst startet to nye medarbeidere, begge er 3 språklige. Jeg vet av erfaring at det noen ganger kan være
Reisebrev del 1
“Hvis du bare har vært i Nuuk, så har du ikke vært i Grønland” Jeg trives veldig godt på NAPAs kontor, som holder til i Grønlands største kulturhus, Katuaq. Det syder av liv i Katuaq og vi møter daglig kulturaktører som arbeider med ulike prosjekter.
Må jeg?
Bare ved å lese overskriften vil dansker og nordmenn – og kanskje også svensker – starte å lese med forskjellig oppfatning. Når jeg som nordmann sier «Må jeg gjøre det?» så betyr det – «er jeg helt nødt til å gjøre det» – eller kan
Skal vi ikke snakke engelsk sammen?
Vi har et språkfellesskap mellom norsken, svensken og dansken som vi kaller det skandinaviske språk. I det nordiske fellesskapet har vi mange flere språk; finsk, islandsk, grønlandsk, samisk, færøysk og flere minoritetsspråk. Mange av de borgerne som har disse språkene som sitt morsmål, snakker gjerne