Vi snakker sammen på grønlandsk, men ikke nødvendigvis med grønlandske ord

Samtalen ble avbrutt, og vi skulle begge hver til vårt, men jeg tenkte mye på det etterpå. Hva mente hun egentlig? Var det ikke avgjørende å kunne bruke det grønlandske språket i utdanningen? Jeg vet jo at hun syns det grønlandske språk er viktig. Hadde det noe med hennes forskning rundt verdsettelse av indigenous knowlegde å gjøre? Hun hadde blant annet flere ganger løftet fram det å kommunisere og utveksle kompetanse i stillhet og sier ofte at det grønlandske språket ikke utelukkende handler om ord eller setninger, men om alt det som er midt i mellom språket.

Og nå, nå dukket hennes ord opp igjen i mitt hode under samtalen med min kollega som prøvde å beskrive hva det ville si å snakke grønlandsk, uten nødvendigvis å bruke grønlandske ord. Kommunikasjon på grønlandsk handler om så mye mer enn å bruke de grønlandske ordene.

Jeg har lært noen ting om kommunikasjon på grønlandsk – men har fortsatt mye å lære. Det grønlandske språket er bygget opp helt annerledes enn de indo-europeiske språk som skandinavisk hører til. Det betyr foreks at setningene er bygget opp på en annen måte, hvor meningen i en setning, hovedordet, ofte er på slutten av setningen. Det er derfor både uhøflig og dumt å avbryte når noen prater. Du er ikke er sikker på hva de faktisk vil si før de har fullført setningen.

En annen ting er stemmevolum. Jeg leste et Facebookinnlegg hvor en grønlender med gode intensjoner mente at man faktisk burde forklare hvorfor man ble irritert over folk som snakket så høyt. Å snakke høyt er ikke er et uttrykk for trygghet, inngir ikke til tillit og troverdighet. Jeg har i en klassisk norsk oppvekst lært at man må «snakke høyt og tydelig». Man skal ikke mumle eller nøle når du skal si din mening. I norsk kultur har vi setningen «Den som tier samtykker». Hvis du er uenig, har du plikt til å høyt og tydelig si ifra. (Eller «si til» som man ville sagt på dansk) Hvis du ikke gjør det, så er du enig. Det er ikke nødvendigvis riktig eller blir oppfattet som høflig her i Grønland.

Jeg leste i en bok at man på grønlandsk ikke har så mange høflighetsfraser  – men at det er viktig at man ser hverandre inn i øynene og anerkjenner hverandres tilstedeværelse ved å hilse – enten med ord, eller ansiktsmimikk.  Man kan også gjennom ansiktsuttrykk uttrykke sin enighet eller uenighet, uten å sette ord på det, uten å si det høyt og tydelig og gjennom dette sette den andre i forlegenhet.