Kumoorn

Noe av det jeg liker med å gå på tur i Norge, er en uskreven hilsekultur. Møter man noen på fjellet, så hilser man på hverandre, selv om man ikke kjenner hverandre. Slik er det bare. Litt slik er det heldigvis også om man går tur andre steder, men ikke alltid.

Går man derimot hovedgata i en hvilken som helst by, så hilser man definitivt ikke på mennesker man ikke kjenner. Man blir i så fall sett litt rart på. Noen kikker bak seg og lurer på om jeg hilste på noen mennesker som kommer bak dem, men de fleste ser bare litt uforstående på deg og går videre. Noen vil hilse litt usikkert tilbake og lure på hvor de kjenner deg fra.

Her i Nuuk, i hovedstaden i Grønland, en liten, men meget urban by, her hilser man på fremmede mennesker. Hver dag når jeg går til jobb i det kalde mørke, så hilser fremmede folk på meg – og jeg hilser tilbake. Hver dag er det 10 – 15 mennesker som ser meg inn i øynene og hilser blidt « Kumorn».

Jeg har lurt litt på dette. På samme tid som jeg blir varm av glede hver morgen av å bli sett og anerkjent som menneske, så har jeg undret meg på hvorfor? Hvorfor er det slik at man i en internasjonal by hilser på vilt fremmede mennesker med et smil og «Kumorn»?

Det fascinerer meg og jeg har fundert på hva det er som ligger bak en slik hilsekultur. Det er på tvers av alder og kjønn, nærmest en reflekshandling. Jeg har jo testet det litt ut…- er det de gamle som har en slik kultur, fra gamle dager, eller er det noe som reflekterer kulturen her i dag? Men, alle hilser tilbake hvis jeg hilser først. Både barn, ungdom, voksne og eldre.

Jeg måtte jo spørre.

– Ja, vi hilser på hverandre. Det er bare slik det er.

Hva er det som gjør at vi nordmenn nærmest ser det som en høflighetsgjerning å gi hverandre rom og plass til å «være i fred»? Vi ser hverandre ikke rett i øynene, men i stedet lar vi blikket falle litt til siden og signaliserer at vi ikke har noen intensjon om å invadere ditt private rom hvis vi står sammen på en bussholdeplass eller i en heis. Mens her i Nuuk, her blir du inkludert i fellesskapet.

En god kollega prøver å forklare. Hun nøler, leter etter ordene:
– Jeg vet ikke hvor det kommer fra, jeg, klarer ikke helt å sette ord på hvorfor det er slik…

Men, så sier hun ordet:

"Kjærlighet"

Jeg ser forundret opp.

– Vi kommer fra en fangerkultur hvor vi visste vi var avhengige av hverandre, vi trenger hverandre. Hvert barn blir overøst med kjærlighet. Vi var så få og så avhengige av hverandre. Derfor ser vi hverandre og anerkjenner hverandre som menneske. Inuk= et menneske. Vi er inuiter, vi er mennesker, og vi ser og anerkjenner hverandre.

Så, her i Nuuk, i en internasjonal by får jeg gleden av en levende kultur, hvor jeg altså blir sett og anerkjent, hver morgen.
I disse korona-tider har vi lært at det er de små tingene som er avgjørende. Å vaske hender og holde avstand kan virke så smått – men det er den viktigste responsen på korona.

Å hilse på sin neste, smile og si «kumorn» kan virke så smått, men som innflytter kjenner je at det gir varme. Som innflyttet fra Norge er det en gave som blir skjenket meg – hver eneste dag! Jeg blir møtt og sett som et medmenneske. Jeg kjenner ingen av dem jeg møter på min vei til jobb, men allikevel ser de meg hver morgen.

Kanskje skal vi i Norden ta til oss en kultur så fylt av kjærlighet til mennesket at vi ser og anerkjenner hverandre også i de hverdagslige, tilsynelatende upersonlige møter. Det kan i det minste være et passende sted å starte dersom vi ønsker å oppfylle visjonen som Nordisk Ministerråd har samlet seg bak, nemlig å bli «verdens mest integrerte og bærekraftige region innen 2030».

Del

Andre indlæg i direktørens blog
Reisebrev del 2

Qeqertarsuaq betyr en stor øy og vi seiler over fjorden i full fart med Diskoline på vei mot den store øya. Jeg har noen ganger skildret fantastiske fjell-landskap i Norge, kanskje spesielt på Vestlandet hvor hele min familie kommer fra, men aldri har jeg vel

Læs mere »
Udsigt fra Qasigiannguit
Reisebrev del 1

“Hvis du bare har vært i Nuuk, så har du ikke vært i Grønland” Jeg trives veldig godt på NAPAs kontor, som holder til i Grønlands største kulturhus, Katuaq. Det syder av liv i Katuaq og vi møter daglig kulturaktører som arbeider med ulike prosjekter.

Læs mere »
Download NAPAs årsrapport 2020
Hvor er rapporten??

Etter mer enn 10 år i offentlig sektor i Norge, innrømmer jeg at jeg er rimelig pragmatisk til rapporter og nok også frister for å innlevere rapporter. Erfaringen er at det vanligvis ikke er så mange som leser det man skriver, og rapporten havner fort

Læs mere »