NAPAs medarbejdere drikker kaffe

Må jeg?

Anne Mette Gangsøy
Anne Mette Gangsøy
Anne Mette Gangsøy er norsk og født i Stavanger i 1967. Hun har arbejdet for NRK i 19 år, været daglig leder på Gullbring Kulturanlegg AS, været rektor og leder for Huset Vårt på Notodden i 11 år og har siden maj 2020 været direktør ved NAPA, Nordens Institut i Grønland. Anne Mette er certificeret mangfoldighedsleder og er optaget af kommunikation og samarbejde. Hun skriver her om sine personlige oplevelser i mødet med Grønland.

Bare ved å lese overskriften vil dansker og nordmenn – og kanskje også svensker – starte å lese med forskjellig oppfatning. Når jeg som nordmann sier «Må jeg gjøre det?» så betyr det – «er jeg helt nødt til å gjøre det» – eller kan jeg gjøre noe annet? For en danske betyr det at jeg spør om jeg kan få lov til å gjøre det.

Som ny direktør på kontoret prøvde jeg å finne ut av hva jeg skulle prioritere av møter og oppgaver. I planleggingen av uka, kom det opp et møte som NAPA skulle være representert på. Mitt spørsmål var om det var jeg som direktør som skulle dra på møtet, eller om hun som var ansvarlig for oppgaven kunne gjøre det alene. Så da hun legger fram møtet til diskusjon, spør jeg:

– Må jeg gå på møtet?

Hun svarer
– Ja, det må du.

Jeg ble litt satt ut. På norsk er det ganske uhøflig å fortelle noen at de må gjøre noe – det er slikt man sier til sine barn – «Ja, du må ta oppvasken, du kan ikke slippe unna den oppgaven bare fordi du har lyst til å leke med venner». Når vi skriver «må» så etterfølges det ofte av et utropstegn. «Du må gå på skolen!»
Jeg tenkte at det kanskje var en eller kode med at det var viktig at direktøren var tilstede, men når jeg vurderte møtets art så fikk jeg det ikke helt til å stemme.

– Ok, men MÅ jeg?

Ja, det må du da, du er jo sjef!

Endelig forstod jeg kommunikasjonssvikten og repliserte
– Ok, men er jeg nødt til å gå på møtet, eller kan du gjøre det selv?
– Neida, selvfølgelig trenger du ikke det, jeg kan ta det.

Som tilflytter til Grønland var jeg forberedt på å møte en ny kultur, et nytt språk og å være den som ikke umiddelbart forstod hva folk snakket om rundt meg. I en nordisk institusjon var jeg ikke like forberedt på forskjellene i det skandinaviske språket eller på ulikhetene i hvordan man kommuniserer.
I Grønland forholder jeg meg til ulike skandinaviske språk – hovedsakelig dansk, talt av dansker, grønlendinger, islendinger og færinger. Jeg prøver å lære meg grønlandsk, men det er lenge til jeg kan delta i en samtale på like fot. Islendinger og færinger forstår min norsk instinktivt, da vi har et felles utgangspunkt – gammelnorsk og jeg kan snakke min dialekt. Jeg leser lettere dansk enn islandsk og færøysk, da det norske skriftspråket ble utviklet i den tiden vi ble styrt av danskene. Men, kommunikasjon er så mangt. Grønlendere som snakker dansk kommuniserer på en annen måte enn dansker som snakker dansk og islendinger og færinger som snakker dansk. Kommunikasjon er ikke bare språket som blir talt, men hvordan det blir talt, tempo, kroppsspråk, språklige bilder som bygger på at man forstår hva det refererer til, og alt det usagte.

Det nordiske fellesskapet er mer enn et skandinavisk språk- og kulturfellesskap.

Utfordringen i Nordisk sammenheng er etter min mening at vi ikke anerkjenner de store forskjellene og det mangfoldet det er i Norden. Norden kan ikke være seg bekjent av at noen er mer nordiske enn andre, at det ikke er plass til mangfoldet. Det er 10 forskjellige offisielle språk i Norden, det finnes ikke et nordisk språk. Vi har norsk, svensk og dansk som er et skandinavisk språk.

Hvis vi skal nå målet om å bli verdens mest integrerte og bærekraftige region, så må vi først av alt anerkjenne det mangfoldet som finnes, alle de erfaringene vi kan lære av og sammen, og likeverdig utveksle erfaringer på et språk som alle forstår. Ellers taper vi. Mangfoldet er vår styrke. Vi kan ikke ha et A- og et B- lag basert på språkferdigheter i Norden. De som har norsk, svensk eller dansk som sitt andrespråk må få en likeverdig plass rundt møtebordet og bli hørt på samme måte. Enten gjennom tolk, gjennom en blandinavisk samtale i et tempo som gjør at alle forstår, skriftlig støtte i samtalen eller, rett og slett at vi alle går over på vårt andrespråk – engelsk. Det politisk korrekte kan ikke hindre forståelse og erfaringsutveksling i Norden – vi trenger at alle perspektiv blir hørt og sett og anerkjent i hele Norden.

"A Nordic community built solely on Scandinavian languages is in itself excluding." -Malin Corlin, NAPA

Har Norden et språkfellesskap? – er tittelen på et webinar hvor vår medarbeider Malin Corlin deltok i panelet. 2000 unge i hele Norden ble spurt og her kan du få presentert rapporten og lytte til samtalen.

#Arktiskeperspektiver
Andre indlæg i direktørens blog
Det er menneskene som betyr noe

Så var det tid for å si farvel. Noen ganger er det andre som er bedre til å sette ord på hvordan jeg er som leder, enn meg selv. Nina sa det så fint i avskjedstalen hun holdt på min avskjedsresepsjon: Du kan læse hele

Læs mere »
NAPAs medarbejdere drikker kaffe
Må jeg?

Bare ved å lese overskriften vil dansker og nordmenn – og kanskje også svensker – starte å lese med forskjellig oppfatning. Når jeg som nordmann sier «Må jeg gjøre det?» så betyr det – «er jeg helt nødt til å gjøre det» – eller kan

Læs mere »
Skal vi ikke snakke engelsk sammen?

Vi har et språkfellesskap mellom norsken, svensken og dansken som vi kaller det skandinaviske språk. I det nordiske fellesskapet har vi mange flere språk; finsk, islandsk, grønlandsk, samisk, færøysk og flere minoritetsspråk. Mange av de borgerne som har disse språkene som sitt morsmål, snakker gjerne

Læs mere »
Kumoorn

Noe av det jeg liker med å gå på tur i Norge, er en uskreven hilsekultur. Møter man noen på fjellet, så hilser man på hverandre, selv om man ikke kjenner hverandre. Slik er det bare. Litt slik er det heldigvis også om man går

Læs mere »