Reisebrev del 2
Qeqertarsuaq betyr en stor øy og vi seiler over fjorden i full fart med Diskoline på vei mot den store øya. Jeg har noen ganger skildret fantastiske fjell-landskap i Norge, kanskje spesielt på Vestlandet hvor hele min familie kommer fra, men aldri har jeg vel opplevd fjell-landskap til sjøs.
Vi passerer det ene flotte isfjellet etter det andre, med fantastiske formasjoner, noen er slipt av havstrømmer og viser fram flotte spor når de velter rundt og viser fram sin underside. Det er magisk.
Qeqertarsuaq
Når vi kommer i land og møtes av den hyggelige hotellverten med en litt sliten bil føles det som om at det er akkurat her vi skal være nå.
Fredag morgen starter vi på Qeqertarsuaq skolen og møter den alltid travle og hyggelige viceskoleinspektør, Margaretha. Hun introduserer oss for lærere og elever, og vi starter opp med å tegne våre drømmer som vanlig. Ganske så snart blir elevene utålmodige, og vi introduserer «Vi er Vestnorden» på hjemmesidene til Norden i Skolen. I full fart snur både lærere og elever seg rundt, og vi får lastet opp enda flere kule videoer.
Vi fortsetter på møte med Bella Broberg og Per Andersen fra Qeqertarsuaq kommunen.
"Vi kastet det gamle danske system og laget vårt eget!"
Jeg falt helt for den visuelle profilen med ringer som går inn i hverandre – her er det noe å lære for alle som vil arbeide tverrfaglig. Jeg har en forkjærlighet for offentlig sektor, og i Qeqertarsuaq kommune har de virkelig en by som prøver å gjøre ting på en ny og bedre måte, til beste for sine innbyggere.
Litt senere på dagen har jeg et litt lengre møte med viceinspektøren. Det er fint å kunne fortelle henne om hvor ivrige elevene var med å lage video.
Lørdag er det Tamassa, åpen rådgivning, i forsamlingshuset. Der kom det ingen, men sånn er det noen ganger. Vi var nå der.
Om ettermiddagen er vi invitert på mattak hjem til familievenner av Bulas foreldre.
Bula er i himmelen over å få ordentlig mattak – med friskplukket kvan til.
Vi blir invitert inn i et hjem med så mye historie. Familievennen, Alibak sine bilder henger på veggen, vi får se kunstnersønnen Mikis bilder i stua, og Therkild Lynge forteller historien om sin over 400 år gamle fele og spiller en svensk reilender for oss.
Litt senere på dagen tar vi en vandretur i det vakreste området jeg har sett. For andre gang på denne turen må jeg ta til tårene.
Aasiaat
Så er vi tilbake i Aasiaat – denne gang på Ado Lyngep Atuarfia sammen med Anna Ida Hallgaard Jonsson fra Tilioq. Det er en skole for elever med handicap og det er veldig fint å være sammen i møte med elevene. Det skal vi jammen gjøre flere ganger. Vi tegner våre drømmer sammen, prater og lærer hverandre å kjenne.
Vi prøver alltid å henvise videre til aktuelle aktører, men vi er også nysgjerrige på hva barn og unge i Grønland mener og hvordan vi i NAPA kan bidra til at de kan realisere seg selv i et nordisk fellesskap. Det er derfor vi reiser rundt og spør, og snakker med og blir kjent med. Det er nok ikke så ofte at ungdom med handicap blir spurt om hva de mener – og derfor er vårt samarbeid med Tilioq så viktig. Det ble en lærerik dag sammen med engasjerte ungdommer og lærere som virkelig så nytten av vår informasjon om Norden i Skolen og muligheten til å få seg en vennskapsklasse i Norden.
Jeg avslutter dagen med et avtalt møte med Dorthie Siegstad, rektoren jeg tidligere møtte på Tamassa. På kontoret står det kaffe, sjokolade og to store kakestykker😊😊 Det er interessant å høre hennes vei til å bli rektor for GUX Aasiaat gymnas og hvordan hun systematisk har bygget opp en inkluderende skole som ser hele eleven, ikke bare fagkompetansen
"De var nok litt forskrekket først. Ikke bare var jeg kvinne, jeg var også grønlender, men det har nå gått bra"
Hun blir begeistret for mulighetene som ligger på Norden i skolen sin nettside, og forhåpentligvis klarer vi i NAPA å hente nok penger til å invitere lærerne her og i de andre skolene vi har besøkt til Nuuk og Katuaq til Vestnordisk dag, 23 september.
Kangaatsiaq
Siste stopp på vår tur er i Kangaatsiaq. Vi blir møtt av Ole som leier ut et lite hus hvor vi har vår egen stue og følger pressemeldinger fra Nuuk med spenning. Vi har tidligere skjøvet på vår reise tilbake fra Kangaatsiaq til Aasiaat pga endringer i reiseruten til Diskoline. Det endte med at vi måtte bestille privatbåt for å være sikre på å nå flyet tilbake til Nuuk. Så blir det meldt uvær, og vi framskynder båtreisen med en dag. Nå ser vi på muligheten for å fly tidligere fra Aasiaat slik at vi er sikre på å komme hjem til Nuuk. Det var ikke noe problem for Ole eller vår kaptein – men nok en gang medfører endringene flere timer i telefon for Bula. Hun er den eneste av oss som snakker grønlandsk, og etter noen forsøk på å snakke norsk i telefonen med taxisjåfører og billettselskap, har jeg nærmest abdisert fra å ta ansvar for å få teamet godt fram. Bula har tatt oppgaven, helt fra start, og jeg kjenner jeg er så takknemlig for å ha en medarbeider på teamet som aldri blir lei av å legge til rette, som aldri blir sur over endringer, men som straks går i gang med å ordne det som må ordnes av endring av avtaler, bestilling av ny overnatting, endring av billetter.
Jeg har på denne turen noen ganger tenkt at egentlig så kunne Bula reist alene – det er hun som kjenner stedet, det er hun som på alle mulige måter åpner dørene og det er hun som kommuniserer med alle på et språk de forstår.
Men, heldigvis, har vi sammen funnet en måte å arbeide på som gir mening for oss alle tre å være på tur sammen. Malin, vår dansk/svenske kollega som med pasjon legger opp Dagens_nordiske_ord på Instagram hver dag, imponerer både meg og de vi møter med sin språkkunnskap, og jeg blir inspirert til å legge meg ekstra i selen for å lære språket.
Vi bidrar på hver vår måte med våre styrker og ressurser, vi spiller hverandre gode og vi er så enige om at alle disse møtene er essensen av det vi skal holde på med i NAPA; sikre at arktiske perspektiver blir sett og anerkjent i hele Norden.
Det føles nyttig når vi opplever skoler som her i Kangaatsiaq som gjerne vil søke Nordplus, og gjennom vårt prosjekt “Vi er Vestnorden” ser en mulighet til å få en islandsk vennskapsklasse.
Det føles berikende å kunne bidra til litt økt tillit mellom de nordiske landene gjennom morsomme oppgaver og gode læringsopplegg i skolen.
Det er motiverende å møte engasjerte kulturaktører som ikke tidligere har hørt om Kulturstøtteprogrammet eller andre program i Nordisk regi.
Vi avholder Tamassa i Oles leilighet og tenker at det kommer sikkert ingen. Men, det gjorde det. Og, vi opplever at vi kan koble folk sammen som ikke kjenner hverandre, men som har en felles god ide.
Og, ikke minst, vi som kontor har blitt kjent med flere sider av Grønland, vi har møtt inspirerende kulturaktører og blitt imponert over engasjement og standarden på grønlandske skoler. Jeg har flere ganger på denne turen kjent på relasjonen mellom lærer og elev og kulturen og stemningen på skolen. Vi ser det på både små og store skoler, og vi møter lærere som er multitalenter, som er lærer på dagtid, kulturaktør på fritiden og som brenner for å koble disse to sammen i spennende prosjekt. Vi i NAPA følger disse med spenning.
Af Anne Mette Gangsøy.
Andre indlæg i direktørens blog
Må jeg?
Bare ved å lese overskriften vil dansker og nordmenn – og kanskje også svensker – starte å lese med forskjellig oppfatning. Når jeg som nordmann sier «Må jeg gjøre det?» så betyr det – «er jeg helt nødt til å gjøre det» – eller kan
Nordisk nytte – hva er nå det?
Så var det tid for årsrapportering. Akkurat nå prøver jeg å beskrive hvordan NAPA i løpet av 2021 har bidratt til nordisk nytte. Jeg skal nok innrømme at å skrive rapport føles som en unyttig oppgave. En rapport i seg selv bidrar ikke til det
Skal vi ikke snakke engelsk sammen?
Vi har et språkfellesskap mellom norsken, svensken og dansken som vi kaller det skandinaviske språk. I det nordiske fellesskapet har vi mange flere språk; finsk, islandsk, grønlandsk, samisk, færøysk og flere minoritetsspråk. Mange av de borgerne som har disse språkene som sitt morsmål, snakker gjerne